Hva vil vikarbyrådirektivet bety for norsk arbeidsliv?

 

Debatten går om vikarbyrådirektivet. Fra fagforeningshold og politisk sentrum og venstreside er det tatt til orde for å benytte reservasjonsretten, motivert av frykt for økt bruk av vikarbyråer. Fagforeningene i andre land er derimot pådrivere for gjennomføringen av direktivet, da de mener direktivet innfører viktige rettigheter for vikarbyråansatte. Direktivet forventes nå å bli trumfet gjennom av AP med støtte fra Høyre.

 

Vikarbyråer er en nyttig innfallsport til arbeidslivet for mange. Arbeidsgiver får dekket sitt behov for midlertidig arbeidskraft, og for mange ganger ender det med fast ansettelse. Derimot er det etter min oppfatning et åpenbart problem at de fleste vikarene (antakelig opp mot 9 av 10) ikke har fast lønn fra vikarbyrået, men kun oppdragslønn de periodene de faktisk er i arbeid for en innleier. I tillegg reguleres opphør av innleieforholdet av kontrakten mellom innleier og vikarbyrå. Arbeidstaker står i realiteten uten et oppsigelsesvern som i vanlige arbeidsforhold, og er avhengig av å få nytt oppdrag for å oppebære lønn. Denne ordningen Jeg for min del er ikke overbevist om at denne konstruksjonen vil stå seg ved rettslig prøving for domstolene.

 

Med dagens arbeidsmiljølov er innleie fra vikarbyrå bare tillatt dersom de alminnelige vilkårene for midlertidig ansettelse er oppfylt. Dette syndes det mot over en lav sko, bl.a. gjennom såkalt ”try and hire”. Selv om loven i slike tilfeller forutsetter at den innleide kan kreve ansettelse hos innleier, ser vi at disse rettighetene i liten grad benyttes.

Hvordan vil så vikarbyrådirektivet påvirke dagens vikarbyrålandskap?

 

Motstanden mot direktivet bunner særlig i en frykt for at direktivets artikkel 4 nr. 1 skal føre til at vilkårene for bruk av vikarer mykes opp. Regjeringen har imidlertid fått saken grundig utredet, og har konkludert klart med at dagens regler kan videreføres. Etter min oppfatning er problemet som nevnt ikke at de innleide er ansatt i vikarbyrå, men at de ikke har garantilønn utenom det enkelte oppdraget.

 

Hovedbestemmelsen i direktivet er artikkel 5 om likebehandling av ansatte i vikarbyråer. Dette har vi ingen regler for i dag. P.t. er det ingen hindre for å gi vikarer lavere lønn eller dårligere arbeidsvilkår enn de ansatte. Direktivet forutsetter at vikarer skal behandles minst like godt som om de hadde vært ansatt hos innleier.

 

Artikkel 5 nr. 2 slår fast at medlemsstatene kan fravike prinsippet om likelønn for innleide som er fast ansatt i vikarbyrået og mottar lønn også mellom oppdragene. Dette vil i så fall kunne løse problemet med tap av lønn mellom innleieforholdene.

 

Min konklusjon er at direktivet antakelig ikke vil få veldig stor betydning for norsk arbeidsliv. Avlønning av vikarer som ansatte vil innebære at det vil være dyrere å benytte vikarer fra vikarbyrå enn andre vikarer. Det er det allerede i dag, men det er mulig at prisene går opp eller at marginene presses. Får man derimot gjennomført en lovfestet garantilønn vil man ha løst det store problemet med dagens regelverk.

 

 

 

 

Vegard Langeland Hagen er partner med ansvar for firmaets fagområde Arbeidsrett.

 

Tlf.: 21 95 80 02
Mobil: 930 50 397
epost: vlh@hulaas.no

 

 

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Moss
Henrich Gernersgt. 11
Postboks 193, 1501 Moss
Tlf. 69 24 38 50
post@hulaas.no

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Oslo
Henrik Ibsens gate 60C
0255 Oslo
Tlf. 21 95 80 00

 

 


 Søk