Signeringsforbehold ved avtaleinngåelse


I februar 2014 avsa Høyesterett en dom (HR-2014-00247-A) hvor det ble lagt til grunn at en investor ikke var bundet etter en avtale og kjøp av 70% av aksjene i et selskap selv om partene var enige om alle vesentlige avtalepunkter, tre avtaleutkast var sirkulert og i vesentlig grad verifisert av partene, det var gjennomført en due dilligence av selskapet og det som i hovedsak gjensto var å signere en avtale. Høyesterett begrunnet resultatet med at investoren hadde tatt et gyldig signeringsforbehold.


Hovedregelen i norsk rett er at det ikke gjelder formkrav ved inngåelse av avtaler. Både muntlige og skriftlige avtaler er like bindende. Det er ikke en forutsetning for avtalebinding etter avtaleloven at partene fysisk har signert en avtale. Dette innebærer at man kan bli bundet etter en avtale selv om man selv (subjektivt) anser forhandlingsfasen for ikke å være avsluttet. Spørsmålet om en bindende avtale er inngått beror på om det kan legges til grunn at partene er enige om det vesentligste avtaleinnholdet. Litt forenklet kan man si at en avtale er inngått selv om den fysisk ikke er signert dersom man f.eks. er enige om hovedtemaer som pris, leveringsdato, leveringsomfang/innhold og leveringssted. Dette selv om det gjenstår noen "mindre detaljer".

 
I ovennevnte sak hadde investoren tidlig i forhandlingene sendt en e-post til forhandlingsmotparten hvor det fremgikk at han ønsket å gå videre i forhandlingene om kjøp av 70% av aksjene i selskapet: "under den forutsetning at ingen av partene har krav mot den annen dersom forhandlinger ikke fører frem til en signert avtale".
 
Borgarting lagmannsrett kom til at et konkret signeringsforbehold som var tatt da forhandlingene startet, ut fra ordlyden ikke kunne oppfattes slik at parten fritt kunne trekke seg fram til han hadde underskrevet avtalen. Investoren tapte og saken ble anket inn til Høyesterett.
 
Høyesterett tok under sin vurdering utgangspunkt i avtaleloven § 1 som sier at lovens første kapittel (som omhandler de alminnelige avtaleinngåelseskriterier) kommer til anvendelse med mindre "andet ikke følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane". Kort sagt betyr dette at forhandlende parter seg i mellom kan avtale de forutsetninger som må være oppfylt for at en bindende avtale skal anses som inngått – man avtaler egne avtaleinngåelsesprosedyrer.
 
Høyesterett la deretter til grunn at en part ensidig kan oppstille et vilkår om at bindende avtale forutsetter en fysisk undertegning av avtalen. Vilkåret forutsetter altså ikke enighet mellom partene. Forutsetningen er naturlig nok at vilkåret ikke gjøres gjeldende så sent som etter at avtale må anses for å ha blitt inngått etter avtalelovens kapittel 1. I følge Høyesterett vil et slikt tidsmessig avgitt vilkår, under henvisning til et prinsipp om gjensidighet, gjelde for begge parter, selv om det er erklært av kun en av partene. Det åpnes således for at forhandlingsmotparten selv vil kunne påberope seg vilkåret, selv om vilkåret er erklært av den annen part.
 
Dersom en part har erklært vilkår som parten selv anser å utgjøre en forutsetning for avtaleinngåelse, vil imidlertid spørsmålet om det er erklært et gyldig vilkår bero på en objektiv tolkning for å avklare dets innhold. Høyesterett legger i dommen til grunn at det må oppstilles et klarhetskrav. Dette innebærer i følge Høyesterett at man må ha uttrykket seg "såpass tydelig at forhandlingsmotparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår"
 
Signaturvilkåret vil stå seg med mindre det kan legges til grunn at det er trukket tilbake. I følge Høyesterett må det foreligge klare holdepunkter hvis så skal legges til grunn. Høyesterett avviste også at investoren burde ha tatt vilkåret inn i avtaleutkastet som ble sirkulert mellom partene. Det er altså tilstrekkelig at vilkåret er formidlet på en slik måte at det er kommet forhandlingsmotparten til kunnskap. For å unngå en vanskelig runde med bevisførsel bør slike vilkår formuleres skriftlig.
 
Oppsummert kan vi legge til grunn følgende:
 
  • En forhandlingspart kan ensidig sette som vilkår at avtale først er inngått når avtalen er fysisk signert
  • Vilkår må ikke erklæres for sent, dvs. etter at man etter bestemmelsene i avtaleloven kapittel 1 allerede anses for å ha inngått avtale
  • Vilkår som av den ene part er erklært i tide vil ha samme virkning for forhandlingsmotparten – dvs. at sistnevnte også vil kunne påberope seg at avtalen må signeres for å være gyldig (gjensidighetsprinsippet)
  • Vilkårene må være tilstrekkelig klart formulert (klarhetskravet)
 
Om man skal benytte signeringsvilkår beror på situasjonen og partsstillingen. Ved kjøp av selskap vil det fra kjøpers ståsted være normalt å sette vilkår på grunn av kjøpsobjektets kompleksitet. I andre sammenhenger kan det være naturlig å la vær. I mer komplekse handelssituasjoner vil partene ofte ha avtalt vilkår og forutsetninger i en intensjonsavtale som mer utførlig beskriver prosessen som skal lede frem til en eventuell endelig avtale. 

 

 

 

Jonas 
Dale

Partner

Tlf.: 21 95 80 00
Mobil: 90 65 41 55


Epost: jda@hulaas.no

 

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Moss
Henrich Gernersgt. 11
Postboks 193, 1501 Moss
Tlf. 69 24 38 50
post@hulaas.no

Advokatfirmaet Hulaas AS
Avdeling Oslo
Henrik Ibsens gate 60C
0255 Oslo
Tlf. 21 95 80 00

 

 


 Søk