Photo by Robin Pierre on Unsplash

Når må arbeidsgiver betale sine ansatte lønn for reisetid?

Reisetid til og fra arbeidsstedet faller i utgangspunktet utenfor arbeidsmiljølovens definisjon på arbeidstid. Forarbeidene legger til grunn at reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet ikke vil være arbeidstid, med mindre arbeidstaker må «sies å stå til arbeidsgivers disposisjon», jf. legaldefinisjonen av arbeidstid i aml. § 10-1.

Der man har fast oppmøtested – de ansatte møter på kontoret hver dag – har de ansatte ikke krav på lønn for reisetid. Spørsmålet oppstår der oppmøtestedet varierer og ansatte eksempelvis må møte opp hos kunder med lang reisetid.

I kjølvannet at Tyco-dommen i EU-domstolen der det ble konkludert med at reisetid kunne være arbeidstid kom det opp flere saker også i Norge vedrørende grensene for når reisetid anses som arbeidstid. En av disse sakene slapp inn i Høyesterett. Saken gjaldt en polititjenestemann som tok ut søksmål mot Staten med krav om overtidsbetaling for tiden han hadde brukt på reise til og fra tjeneste (bl.a. eskorteoppdrag for Jonas Gahr Støre og Erna Solberg) langt unna lensmannskontoret hvor han normalt hadde oppmøte.

Som ledd i saksforberedelsen besluttet Høyesterett å stille EFTA-domstolen spørsmål om reisetiden lå innenfor arbeidstidsbegrepet i EUs arbeidstidsdirektiv (2003/88/EF). EFTA-domstolen besvarte ja på dette.

Tog

EFTA-domstolen avga 27. november 2017 rådgivende uttalelse [E-19/16]​1 med slik slutning:

  1. Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgavereller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør 'arbeidstid' etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.
  1. Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen
  1. Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.»

Høyesterett så ikke særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens direktivforståelse i saken om polititjenestemannen.

Som i Tyco-dommen ble det også lagt til grunn i Høyesterett at reisetid er enten hviletid eller arbeidstid – begrepene er gjensidig utelukkende. Videre ble det lagt til grunn at det ikke er noe prinsipielt skille mellom ansatte med fast oppmøtested og de uten (Tyco).

Høyesterett foretok deretter en inndeling av vurderingen i tre elementer basert på EFTA-domstolens uttalelser:

  1. Utfører arbeidstaker sine arbeidsoppgaver eller plikter i arbeidsforholdet under reisen?

Reisen politimannen gjennomførte for å utføre oppgaver pålagt av arbeidsgiver utenom det vanlige oppmøtestedet, ble ansett som en nødvendig og vesentlig forutsetning for utførelsen av arbeidsoppgavene. Dette tilsa at reisetiden var arbeidstid. Vi kan vanskelig se for oss tilfeller der ansatte krever betalt for reisetid til oppmøtested hvor reisen ikke er en forutsetning for utførelsen av arbeidsoppgaver. 

  1. Står arbeidstaker til disposisjon for arbeidsgiver under reisen?

Høyesterett forutsetter at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Selv om arbeidstaker har fleksibilitet i forhold til valg av transportmåte og reiserute vil dette ikke være avgjørende, så lenge han er forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, arbeidsgiver kan velge å avlyse, endre eller legge til oppdrag mens han er på reise. Når arbeidstaker ikke står ikke fritt til å beskjeftige seg med egne interesser står hun/han til arbeidsgivers disposisjon (jf. Tyco 39). 

Hvordan dette skal forstås er ikke klart. Nær sagt alle arbeidstakere har mobiltelefon med seg til enhver tid, og står da potensielt til disposisjon for arbeidsgiver. Dersom avgrensningen skal gi mening må arbeidstaker enten forutsettes eller i praksis pålegges nye/endrede arbeidsoppgaver når han er på reise for at man skal anses å stå til disposisjon for arbeidsgiver. Også her er grensedragningen uklar. Politimannen som må forvente å være tilgjengelig for væpnede aksjoner under reisen ligger helt i ytterkant av skalaen. I den andre enden av skalaen har man en selger som får instruksjoner om hvilke kunder han skal oppsøke etter første kundemøte. En slik instruks kunne han like godt fått på fritiden pr. epost eller telefon.

  1. Arbeider arbeidstakeren under reisen?

Statens anførsel om at arbeidstid forutsetter aktivt arbeid ble avvist av EFTA-domstolen. Nødvendig reisetid ble ansett som en integrert del av arbeidet, og utgjorde dermed arbeid i direktivets forstand. Det er ikke en forutsetning at arbeidsgiver faktisk gir instrukser under reisetiden, eller at arbeidstaker faktisk utfører arbeid under reisen.

Oppsummering

BusinessklokkeHøyesterett har lagt EFTA-domstolens uttalelse til grunn slik at reisetid til og fra arbeidet utenom vanlig oppmøtested kan inngå i arbeidstiden dersom arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver under reisen. 

Faktum var spesielt i denne saken, ved at polititjenestemenn står til disposisjon for arbeidsgiver under reise i en helt annen grad enn arbeidstakere flest. Polititjenestemannen var i kontakt med operasjonssentralen via mobil og samband, og hadde våpen i bilen. Han inngikk i en utrykningsenhet for væpnede aksjoner og eskorteoppdrag, og måtte da være tilgjengelig og påregne beordring til andre oppdrag uten varsel under reise. Også andre arbeidstakere står i prinsippet til disposisjon under reise, men ofte har ikke dette annen realitet enn at de kan nås pr. mobil for å gi beskjeder. 

Ut fra EFTA-domstolens uttalelse vil dette neppe spille noen rolle; det stilles ingen krav til intensiteten i arbeidet som utføres under reise. Det avgjørende kriteriet er om arbeidstaker er underlagt arbeidsgivers instrukser, herunder om arbeidsgiver kan velge å avlyse, endre eller legge til oppdrag under reisen.

Vi kan ikke se at dette stiller seg prinsipielt annerledes for polititjenestemenn på reise enn når han er på vei til og fra lensmannskontoret. Det underliggende reelle hensynet at arbeidstakere får godtgjørelse for lang reisevei for oppmøte utenfor arbeidsstedet er uten betydning. Direktivet regulerer heller ikke spørsmålet om godtgjørelse, dette er fortsatt overlatt til nasjonal rett. 

Arbeidstaker kan for så vidt selv styre hvor langt han bosetter seg unna sitt faste arbeidssted, mens han ikke har kontroll på dette når man beordres til oppmøte et annet sted. Utover dette er det imidlertid vanskelig å se at vernehensynene i arbeidstidsbestemmelsene slår til i større grad ved reise til annet oppmøtested enn til det normale arbeidsstedet.

Anbefaling

Det er forskjellige oppfatninger om hvor bredt nedslagsfelt dommen vil ha i forhold til reisetid i andre yrkesgrupper. I enkelte bransjer løses dette gjennom tariffavtaler. Der man ikke har tariffavtaler vil spørsmålet fortsatt kunne komme på spissen.

Dersom man viderefører en praksis der arbeidstakere har lang reisetid til/fra variabelt oppmøtested hvor de er underlagt instruksjonsmyndighet løper man en risiko for at all reisetid skal regnes som arbeidstid med ordinær lønn.

Arbeidsgivere kan imidlertid ta grep for å unngå å måtte betale for ansattes reisetid til og fra oppmøtested:

  • Regulere i arbeidsavtale, reglement eller instruks at arbeidsgiver ikke har instruksjonsmyndighet under reise til oppmøtested. Dersom de ansatte ikke er underlagt arbeidsgivers instruksjonsmyndighet står de ikke til disposisjon for arbeidsgiver, og reisetiden utgjør ikke arbeidstid.
  • Avtale kompensasjon for reisetid. I mange tilfeller kan godtgjørelse for lang reisetid være rimelig. Det er ikke lovregulert minimumskrav til lønn for reisetid. Her står man fritt til å avtale satser. Det kan da være naturlig å se hen til satsene i tariffavtaler i beslektede næringer og satser for beredskapsarbeid. Man bør da ta høyde for at reisetiden ofte vil kunne regnes som overtid, slik at også overtidstillegg ved reiser bør reguleres.
Ina Saue Oddenes

Ina Saue Oddenes

Advokat
Vegard Langeland Hagen

Vegard Langeland Hagen

Advokat | Partner

Advokatfirmaet Hulaas AS

Avdeling Oslo

Telefon 21 95 80 00
Henrik Ibsens gate 60C
0255 Oslo

Avdeling Moss

Telefon 69 24 38 50
Henrich Gernersgt. 11
Postboks 193, 1501 Moss

Kontakt

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Linkedin